Liepaja, Latvia, June 2016: Northern forts.

Europe

Europe is a long-term photographic portrait of a continent. Between 2015 and 2020, I travelled across Europe with a large-format camera, photographing landscapes and portraits in 38 countries while exploring what Europe is today.

The project is generously supported by the Fritt Ord Foundation and the J.W. Eides Foundation.

Lisbon, Portugal, January 2017: Ines and Manuel.

Vranje, Serbia, April 2015: A Yugo car.

Liepaja, Latvia, June 2016: Edgars and Karlis.

Charleroi, Belgium, March 2018: Abandoned camp.

Blackpool, United Kingdom, September 2016: Siobhan.

Blackpool, United Kingdom, September 2016: Dead seal.

Oslo, Norway, July 2015: Mona and Linda.

Röszke, Hungary, April 2017: The Hungarian-Serbian border fence.

Trieste, Italy, October 2016: Anita.

Rhöne Glacier, Switzerland, September 2018: Blankets protecting the underlying ice from the sunlight.

Munich, Germany, April 2017: Clara.

Almeria, Spain, December 2017: The Tabernas Desert.

Chisinau, Moldova, April 2018: Diana.

Normandy, France, June 2015: Omaha Beach.

Bucharest, Romania, April 2018: Stefania and Maria.

Joensuu, Finland, May 2018: Lake Pyhäselkä.

Joensuu, Finland, May 2018: Berfin.

Blackpool, United Kingdom, September 2016.

Blackpool, United Kingdom, September 2016: Leanne.

Belfast, Northern Ireland, August 2017.

Belfast, Northern Ireland, August 2017: Robyn.

Siauliai, Lithuania, May 2016: Hill of Crosses.

Sopot, Poland, June 2017: Lukasz and Martyna.

Pripyat, Ukraine, August 2018: Chernobyl exclusion zone.

Kiev, Ukraine, August 2018: Agnes and Anton.

Bratislava, Slovakia, April 2019. Petrzalka.

Bucharest, Romania, April 2018: Andrei and Alessia.

Verdun, France, March 2018: World war 1 trenches.

Bratislava, Slovakia, June 2016: Vivien and Denis.

Somme, France, March 2018: Hawthorn Ridge Cemetery no. 1.

Sopot, Poland, June 2016: Katarzyna.

Hungary, April 2015.

Ghent, Belgium, June 2015: Sarah.

Auschwitz, Poland, April 2018: The Ash pond.

Napoli, Italy, October 2019: Danny.

Chemnitz, Germany, April 2017.

Pireus, Greece, November 2017: Rafail, Gerasimos, Georgia, Dina, Sofia, Ana and Jana.

Buzludzha, Bulgaria, June 2019: The Monument House of the Bulgarian Communist Party.

Sofia, Bulgaria, June 2019: Dimana.

Tirana, Albania, October 2016.

Tirana, Albania, October 2016: Jeton.

Gletsch, Switzerland, September 2018.

Dublin, Ireland, August 2017: Paul.

Budapest, Hungary, April 2017: Stalin’s boots in Memento Park.

Bergen, Norway, June 2015: Froeya and Cesar.

Njardvik, Iceland, August 2016.

Reykjavik, Iceland, August 2016: Michalina.

Hötensleben, Germany April 2015: Remains of the Berlin wall.

Blackpool, United Kingdom, September 2016: James and Lauren.

Neubrandenburg, Germany, April 2015. Gas pipeline.

Chisinau, Moldova, April 2018: Iana.

Chisinau, Moldova, May 2018.

Katowice, Poland, April 2018: Adam.

Waterloo, Belgium, June 2015: Lion’s Mound.

Ljubljana, Slovenia, October 2016: Gasper.

Belchatow, Poland, April 2015:. Coal fired power plant.

Zagreb, Croatia, October 2016: Nika.

Svalbard, Norway, June 2018: The Spanish flu graves.

Dublin, Ireland, August 2017: Ophelia and Mihaly.

Ypres, Belgium, March 2018: World War 1 trenches at Sanctuary Hill.

Katowice, Poland, April 2019: Adam with his friends.

Estonia-Latvia border, May 2016: Former internal border control station.

Valencia, Spain, March 2020: Eduardo.

Dunkirk, France, March 2018: The Devonia shipwreck.

Laulasmaa, Estonia, May 2016: Merita and Tiare.

Dunkirk, France, March 2018.

Bijlmermeer, The Netherlands, November 2016: Junior and Evander.

Lagos, Portugal, January 2017.

Lagos, Portugal, January 2017: Alejandro.

Almeria, Spain, December 2017: The Tabernas Desert.

Laulasmaa, Estonia, May 2016: Andree.

Munich, Germany, April 2017: Hakym.

Mauthausen, Austria, April 2017.

Brno, Czech Republic, June 2016: Jakub and Monika.

Bucharest, Romania, April 2018.

Prague, Czech Republic, April 2017: Sheron.

Poland, April 2019.

Biljermeer, The Netherlands November 2016: Charissa and Marvin.

Solheimsandur, Iceland, August 2016: Abandoned remains of an US aircraft.

Plzen, Czech Republic, April 2017: Aneta and Katerina.

Belfast, Northern Ireland, August 2017.

Bratislava, Slovakia, April 2019: Jan and Silvia.

Budapest, Hungary, June 2016: Bedo.

Skrunda, Latvia, June 2016: Skrunda-1, former Soviet military base.

Salerno, Italy, October 2019: Virginia.

Gruto, Lithuania, June 2017: Gruto Park.

Brno, Czech Republic, June 2016: Matej and Sarka.

Reynisfjara beach, Iceland, August 2016: Reynisdrangar.

Podgorica, Montenegro, October 2016: Magdalena and Milos.

Srebrenica, Bosnia and Herzegovina, April 2015.

London, United Kingdom, May 2015: Natalia and Louis.

Austerlitz, Czech Republic, April 2019 .

Bratislava, Slovakia, April 2019: Adrian.

Mostar, Bosnia and Herzegovina, October 2016.

Mostar, Bosnia and Herzegovina, October 2016: Ana Maria.

Arrecife, Spain, December 2017.

Soroca, Moldova, April 2018: Vitalie.

Nuremberg, Germany, April 2015: Remains of the Nazi Party Rally Ground.

Krakow, Poland, June 2016: Agnieszka Kucala and Przemyslaw.

Röszke, Hungary, April 2016.

Brno, Czech Republic, June 2016: Marian.

Colmar, France, March 2018: A replica of the Statue of Liberty.

Chisinau, Moldova, April 2018: Radu.

Athens, Greece, November 2017.

Soroca, Moldova, April 2018: Anastasia.

Chernobyl, Ukraine, August 2018: A statue of Lenin.

Kaunas, Lithuania, June 2017: Jarune.

Normandy, France, June 2015: The Normandy American Cemetery.

Mostar, Bosnia and Herzegovina, October 2016: Pasko, Petar and Drago,

Greece, April, 2015.

Krakow, Poland, June 2016: Martyna and Klaudia.

Auschwitz, Poland, April 2015.

Kuopio, Finland, May 2018: Patricia.

Novi Sad, Serbia, April 2015.

Burgas, Bulgaria, June 2019: Konstantin and Yoana.

Gibraltar, British Overseas Territory, January 2017.

Munich, Germany, April 2017: Frederik.

Munich, Germany, April 2017: The English Garden.

Durres, Albania, October 2016: Albana.

Dublin, Ireland, August 2017: Sandymount.

Copenhagen, Denmark, September 2019: Sara

Zoutelande, The Netherlands, June 2015.

Berlin, Germany, June 2019: Raymond and Ran.

Verdun, France, March 2018: Maas River.

Valencia, Spain, March 2020: Maria, Marta and Valeria.

Skaramagas, Greece, November 2017: Skaramagas Refugee Camp.

Author Frode Grytten wrote this text (in Norwegian) for the opening of the photography exhibition Europe:

Historia som heilt fysisk manifesterer seg i dette landskapet, i bakken, på marka, i skogen, i byane, i isbreane. Våre konfliktar, våre krigar, vår grådigheit, vår dårskap, vår maktsjuke, vår uforstand, våre feilsteg.

Historia som ein kan lese av i landskapet, om ein ser godt nok etter. Konsentrasjonsleirane, krematoria, murane, festningane, skyttargravene, grensegjerda, presenningane som skal stanse breane frå å smelte, parisarhjulet som er frose fast i ein park ramma av radioaktiv stråling.

Paul Sigve Amundsen har fotografert desse samtidsruinane, vår felles europeiske historie, i svart og kvitt, dei står som fallerte monument over det som er alt anna enn ei heltehistorie. Monument vil tradisjonelt minne oss om det storslåtte og det storstilte i mennesket, om det uvanlige og fabelaktige mennesket, om den fantastiske handlinga eller den ekstraordinære hendinga.

Desse samtidsruinane er monument av ein annan type, noko som også kan vere del av eit minnearbeid: å slå alarm, å seie ifrå, å rope varsku, dette er vår fortid, dette er våre katastrofale hundre år i den blodige verdsdelen Europa.

Eitt av bilda er frå Memento Park utanfor Budapest, parken som var Sentraleuropas første museum der ein tematiserte det kommunistiske diktaturet og diktaturets fall. På sine nettsider lokkar parken med at eit besøk vil vere «hyggelig og oppfriskande».

Sjølv historias gru og skrekk kan bli gjort til hygge og underhaldning. Men Paul Sigve Amundsens bilde frå parken viser Josef Stalins støvlar, eit støvelpar som i si tid var del av ei megaloman statue plassert i sentrum av Budapest, og som under revolusjonen i 1956 blei redusert til dette støvelparet. For å seie det som det var, Stalin blei kutta i to like under knea.

Det er mulig å tolke dette kuttet i historia på ulikt vis, opplagt som fortid, eit par skremmande slagstøvlar, historias fottøy, dei støvlane som med stor kraft trykker folk ned, ideologiane som gir makthavarar legitimitet til å trampe på nabofolk, trampe på sitt eige folk, den umenneskelige, men dessverre også høgst skremmande menneskelige, vilja til å øydelegge og angripe og destabilisere og audmjuke og knekke og smadre og likvidere og mishandle og maltraktere og lemleste og utradere og utrydde dei som vi kan kategorisere som den andre, dei som ikkje er oss.

Desse støvlane som har herja i Europa, og som framleis herjar, dei rørslene som skapar tragiske monument over menneskelig vondskap: nazismen, fascismen, nasjonalismen, kommunismen. Også i sine moderne variantar, som vi må leve gjennom i dag, ein økonomisk ulikheit, ein type rovdyrkapitalisme og konsumkultur som heilt fysisk er i stand til å endre landskapet, som gjør sjølve naturen til samtidsruin, alt det som forsvinn rundt oss fordi vi ikkje maktar å ta vare på det eller halde det i live eller avgrense oss sjølv: isbrear, fjordar, byar, dyreartar, økosystem.

Det går også an å sjå på dei støvlane til Josef Stalin som framtid, som frigjøringsprosjekt, eit folk som ikkje finn seg i alt mulig, eit folk som tar tak og kuttar diktatoren og historia i to. Vi har sett det også i vår tid, ein daglig pågåande revolusjon, korleis fortida blir rive ned og kasta i elva, kasta på sjøen, fortida som ikkje lenger er gyldig eller verdig ei omfamning, makta som skulle feire seg sjølv ved å plassere seg oppe på ein pidestall, blir brutalt rive ned og kutta hovudet av, i alle fall i overført betydning. Ein russisk soldat som manglar hovud på ei statue i Kyiv. Columbus som mistar sitt hovud i Boston. Carl von Linné, som delte verda inn i undergrupper etter hudfarge, og som blir diskreditert med ein advarsel på sin eigen benk i Oslo. Krigsherrar som mistar hovud og armar og leggar og våpen over alt i verda.

Paul Sigve Amundsens fotografi viser at fortida alltid står i fare for å bli del av sjølve landskapet, at våre feil og våre overgrep med tida blir til natur, skyttargravene forsvinn i graset, oska frå millionar av myrda jødar blir til ein nærmast idyllisk liten innsjø, ideologiens slagstøvlar blir ein fornøyelsespark. Europas historie er ein kvit, daudkjørt Yugo som bremsar ned og parkerer for godt ute i skogen i Serbia.

Derfor er desse fotografia viktige, nødvendige, meiningsfulle, dei er vårt felles minne, bilde som burde ha vore vår læring, vår styringsmekanisme, bilde vi manøvrerte etter, dei som burde ringe i bakhovudet når ein ser historia gjenta seg.
Lykkeligvis, blanda inn i det bleike, nådelause historiske landskapet, finst det hos Paul Sigve Amundsen ei framtid, i form av ein heilt annan type monument, nokre notidsmonument eller framtidsmonument, og det er desse monumenta som gjør prosjektet sterkt og fullt i liv og på merkelig vis fylt med håp.

For dette er dei monumenta som er reist her og no, det er dei levande monumenta. Ja, monument av kjøt og blod, armar og bein, lepper og auge, hud og hår. Europas unge, Europas nye generasjon, født inn i ein pessimisme og ei avmakt og ei opplagt ulage, dei som har komme til verda i det skakkjørte Europa, med drømmar og lengslar, ønske og drifter, kjensler og kjærleik, slik folk alltid har hatt.

Desse bilda viser oss at historia aldri stansar opp, viser at livet stansar aldri opp. Desse bilda viser at minnet er ein type motstand, minnet er ein type opprør, minnet som seier: Vi var her, også vi var her. 

Edgars og Karlis i badebuksa er her. Siobhan på stranda i Blackpool er her. Ines og Manuel i Lisboa. Tvillingane Mona og Linda finst. Danny i Napoli. Paul i Dublin. Clara i München. Adam i Katowice. Vi var her, også vi var her.

Dei som arva all vår fortid, alle våre feil, men som likevel stirer rett på oss med blikk det er vanskelig ikkje å ta inn over seg. Det er bare å gå rundt, sjå dei ansikta og sjå rett inn i dei auga. Det er som om dei unge seier: Er dette det beste de makta? Er dette kva de ga oss i arv? Ok, vi skal gjøre det så mykje betre. Dette skal vi gjøre så uendelig mykje betre.

Her er deira bøn, her er kva eg hører når eg møter deira blikk: våre presidentar, seier dei, våre statsministrar, våre foreldre, våre forfedre, vi veit at de skapte marknaden og konsumet, og de seier at de skapte fridomen og velstanden, vi vil bare minne dykk på denne jorda her, med sine elver og innsjøar og hav og historier og hagar og horisontar, menneska finn ikkje kvile og kvar kveld er dei unge nær ved å miste motet, våre presidentar, våre forfedre, vi veit ikkje ein gong om de finst, inne i dykkar mørke frakkar og bak dykkar sota bilglas, vi veit at de er travle menn og kvinner, de skal preike på tv og i lukka rom, de skal kle dykk som prinsar og påfuglar, de skal fylle vomma dykkar med gull og latter og kvinnebryst og de skal skape vekst og overskot og høghus og eksplosjonar og droner og jagarfly og undergang.

Vi ber bare om at de ser til oss, dei unge, jorda er så vakker, så vakker at vi ville tru at de saknar ho bittelitt der de sit i dykkar svarte limousinar og bak dykkar tolv meter lange forhandlingsbord, våre presidentar, våre forfedre, våre foreldre, om de framleis finst i vår verd, sjå til vår kant.